F600: Lesestoff mens vi venter på kongen av Femund

Skrevet av: Erlend S. Rokseth     Foto: Erlend S. Rokseth     Dato: 03.02.14 16:28

Det nærmer seg målgang for F600. Følg med på GPS-oppdateringer på nett. Og husk å kom til målområdet for å ta imot kjørerne. I mellomtiden kan dere lese hva Robert Sørlie tenkte i forkant av F600 2013...

 

SØRLIE SULTEN PÅ SEIER

Han har vært med i alle Femundløpene som er blitt avholdt, og har vunnet nesten halvparten. Likevel er vinnerlysten til Norges mestvinnende hundekjører fortsatt på topp. I «Dog City» gjør Robert Sørlie forberedelsene til det som kan bli hans ellevte seier i Femundløpet. I år har han nok en gang hemmeligheter på lur, men også et aldri så lite handicap.

Tekst og foto: Erlend S. Rokseth

Dog City
«Robert Sørlie, ja! Kjør innover skogsveien til du ser et gult hus på høyre side.» Folket i bygda er godt kjent med Robert Sørlie og hans bragder. Sammen med et knippe andre hundekjørere har han bygd opp Norges kanskje største hundekjører-miljø i Jeppedalen i Hurdal kommune. Med 124 hunder og 27 fastboende, hvorav 5 hundekjørere, må dette kunne sies å være en hundekjørers mekka. Stabile snøforhold, greie vintertemperaturer og ganske lyse vintre, er naturlige forutsetninger for godt kjøreforhold. Dessuten finnes Norges eneste merkede løypenettet forbeholdt hundekjøring nettopp her. -Vi kaller stedet for Dog City, forklarer Robert Sørlie på trappa og inviterer inn på kaffe.

I det gulmalte huset med utsikt ned på veien og vannet, holder Robert Sørlie til sammen med samboer Elin Pedersen. På tunet finnes en inngjerdet landsby av hundehus og ferske sledespor. Akkurat i dag er det ikke Sørlie selv som trener hundene. Han har hviledag, noe halvparten av dagene bør være i forkant av hundeløp, mener han. Fra stuevinduet har Robert Sørlie god oversikt over aktiviteten andre hundekjørere som trener. –Det gjelder å holde et øye med hvem som er ute og trener og hvordan spannene ser ut. Kanskje skjønner man at man må legge inn en ekstra økt, ler han.

Team Sørlie
Det er imidlertid ingenting som ser ut til å stresse ham én og en halv måned før starten i Femundløpet 2013 der han tusler rundt i stillongs og med kaffekoppen i neven. Men som kjent skal en ikke skue hunden på hårene. Vinnerinstinktet er det ingenting å si på, og hele stua bærer preg av mange premier og påskjønnelser. – Det er klart jeg er stolt over det jeg har fått til, det er jo det jeg er så privilegert å få lov til å jobbe mot, sier han.

For Robert Sørlie er hundekjøring en livsstil. Jobben som brannmann ved Gardermoen lufthavn gir fleksibilitet til å drive med hunder på fritida. Bosted er valgt med tanke på best mulig forhold for hundekjøring. Og et solid team i ryggen gjør det mulig for ham å fortsatt hevde seg selv etter tre tiår med konkurranse. I løpet av karrieren har Sørlie vunnet det som er av langdistanse hundesledeløp som Finnmarksløpet tre ganger, Amundsen race i 2008 og Arctic Barents Race året etter. I Femundløpet har han gjennomført hvert år siden oppstarten i 1990 og vunnet hele 10 ganger. Dessuten er han én av to ikke-amerikanere som har vunnet Iditarod, verdens lengste sledehundløp på 1800 km. Av fire starter har han vunnet to ganger, i 2003 og 2005. Selv om han er Norges mestvinnende hundekjører, er han langt ifra høy på pæra av den grunn. Under Femundløpet bor han på Idrettsheimen slik han har gjort i alle de år. Hans trofasthet er blitt belønnet med en plakett på veggen der.

Allergisk mot katt
«Bak en vellykket mann står alltid en kvinne», heter ordtaket. Her i huset heter kvinnen Elin Pedersen og har stått sin mann bi siden 1980. Sammen har de to sønner, og Elin har hatt hovedansvaret mens barna var små. Hun har også tatt seg av mye av det praktiske ved hundeløpene som påmelding, papirer, overnatting, pakking og logistikk. – Toppidrett handler jo i bunn og grunn om egoisme. Uten Elins velvilje hadde det jo ikke gått an for meg å prioritere konkurranser så høyt, forteller Sørlie. Selv har Elin vært med rundt på sjekkpunktene på Femundløpet én gang. – Ellers følger jeg godt med på nettsidene og resultatservice, smiler hun og tar plass i sofakroken i stua.

Grunnlaget for suksessen ble lagt tidlig. Robert Sørlie vokste opp med katt men var så innmari allergisk. Da kom han bedre overens med hunder. Som unggutt lånte han hunder på nabogårdene i Ski for å komme seg ut i villmarka, inspirert av helten Helge Ingstads «Pelsjegerliv». Siden meldte han seg inn i Oslomarka Trekkhundklubb og har gått gradene med flere hunder og lengre løp. Likevel er det de samme verdiene som fikk Robert Sørlie hektet på sporten som er drivkraften for at han fortsetter. - Friluftsliv, kameratskap og turglede er motivasjonen for at jeg fremdeles driver med dette. For ikke å glemme forberedelsene gjennom hele året, målrettet trening og kicket av å kjøre et topptrent spann. Men hadde det ikke vært for det gode miljøet i hundekjøringsporten, så er det ikke sikkert jeg hadde giddet å holde på med dette, forteller han.


Konkurranse er konkurranse
Som for å understreke tettheten av hundekjørere i dalen svinger Bjørnar Andersen inn på tunet. Han har fatt tak i en fôr-bøtte til å ha i sleden til Sørlie i hundeløp, og blir invitert inn på en kopp kaffe. – Det er et innmari godt miljø blant hundekjørerne her i dalen, forteller Sørlie noe Andersen er skjønt enig i. - Vi hjelper hverandre og tonen er veldig god, utdyper han før Sørlie er rask med å komme med en korrigering. – Det gjelder utenfor konkurranse, vel å merke. Konkurranse er konkurranse. Da hjelper vi til hvis en ramler gjennom isen, men ellers får man klare seg selv, flirer Sørlie. Med sterke konkurranseinstinkt hos begge hundekjørerne er også treningsturer sammen med nabo, kollega, kamerat og konkurrent Andersen utelukket. – Det ender bare med konkurrering og så kjører vi bikkjene for hardt, avslører Sørlie.

«Bør vurdere begrenset klasse»
Bjørnar Andersen har selv mange starter bak seg i Femundløpet og har også hevdet seg på resultatlistene. - Etter ti ganger blir det avhengighetsskapende, mener han mens Sørlie nikker samtykkende og tankefull. - Det er ikke mange ganger Bjørnar har slått meg, men én av dem var i Femundløpet, mimrer Sørlie. – Min dårligste plassering i Femunden er vel en fjerde/femte-plass… - Sjuende!, kommer det i kor fra Elin og Bjørnar Andersen. – Åja, det var et år jeg kjørte så mange unghunder. Jeg mener å huske jeg var relativt fornøyd med den plasseringen likevel, bedyrer han.
Ute på tunet er spannet kommet tilbake fra treningstur med Jørn Opheim. Hundene kappes om å få oppmerksomhet fra sjefen sin. Turen ser på langt nær ut til å ha tappet dem for krefter. – Av disse 14 skal 12 stille til start i Femunden, avslører Sørlie og hilser på sine trofaste undersåtter. – Dette er brødrene Max og Mikkel. De blir seks år og kommer i mål bestandig, skryter han. Andersen lar seg tilsynelatende ikke imponere nevneverdig av spannet og ymter flirende frempå om at Sørlie i stedet burde vurdere begrenset klasse.

Stiller med handicap
I vinterens Femundløp er det slett ikke sikkert det er hundene det står på om Sørlie klatrer til topps på pallen eller ikke. I en «uformell styrkekonkurranse med en av unggutta på jobb», gikk en sene i den ene skuldra av. Han ble operert i oktober og fysioterapeuten fraråder ham å delta på Femundløpet. Det vil ikke Sørlie høre snakk om. – Jeg er jo i full vigør og har trent godt i år. Jeg hadde stilt til start imorra om så, forteller han. – Hvis det skjærer seg kan det jo være greit å ha noe å skylde på, trøster Andersen før han vinker farvel og setter kursen mot sin egen kennel 400 meter lenger inn i dalen.

Hemmelige forberedelser
Ellers vil ikke Robert Sørlie si så mye om forberedelsene før løpet. Han har lenge vært i spissen og funnet nye måter å trene på som også andre har nytt godt av, som dobbeltturer og 16-spann. – Det er siste sjans hvis jeg skal nyte godt av noen form for eksperimentering nå, men det er hemmelig, smiler han lurt. Kjøreplan er det i alle fall liten vits i å spørre en som har Femundløpet i ryggmargen og årene om. Konkurransen fra andre påmeldte har han heller ikke satt seg inn i. Likevel har han sett en voldsom utvikling i sporten. - Hundekjøring har tatt helt av de siste årene. Sporten har fått mye oppmerksomhet i media, og sendetid på TV. Med to norske seire i Iditarod og Lars Monsens inntreden i sporten har også gjort sitt til å få fart i sakene. All oppmerksomheten har gjort at det er flere som begynner med hundekjøring. Dessuten er det tydelig at det er mer penger blant folk nå enn før noe som gjør det mulig for flere å konkurrere.

Robert Sørlie mener Femundløpet er det løpet som holder hundesporten i gang i Norge. -Rekrutteringa er stor og nivået blir stadig bedre. Mange av de som stiller til start i Femundløpet ville vært blant de beste i Iditarod, hevder han uten snev av spøk. -For mange er det et mål å stille til start i Femundløpet i alle fall én gang. Det ser vi på deltakerlista år etter år hvor det ofte er 50-60 førstegangskjørere. Hvor det blir av dem etterpå er det ikke godt å si, forteller han.

 

Kniving om Kongepokal
Noe ganske annerledes var forholdene under det første Femundløpet som ble arrangert i 1990. Da var det 41 startende til sammen i åpen og begrenset klasse. Løpet måtte imidlertid avlyses på grunn av ekstremt mildvær og overvann. Men en gnist var tent, og allerede tre år etter hadde løpet fått NM-status. – Jeg husker spesielt løpet i 1993. Jeg hadde knivet med Sven Engholm, men da jeg hadde snudd halvveis og var på vei tilbake til målgang, traff jeg ham mens han enda var på var på vei utover. Da kjørte jeg resten av løpet med vissheten om at seieren og kongepokalen var min, forteller Sørlie.

Sitteslede er uaktuelt
Nøyaktig 20 år etter står Sørlie igjen på startstreken, og det har han tenkt å fortsette med. - Femundløpet skal jeg kjøre så lenge jeg kjører hund. Det har blitt en del av meg, forteller han. Å legge opp har han heller ingen planer om og viser til Roger Dahl som vant Finnmarksløpet 2012 i en alder av 59 år. Og når konkurreringa er forbi blir det bare turkjøring i stedet. Sitteslede blir det i alle fall ikke noe av, selv om en viss nabo mener det bør være noe å tenke på. Robert Sørlie har ønskelista klar for vinterens løp: godt vær, gode, harde og raske spor, og passelig kaldt. Ambisjonene er også klare som blekk. - Det er klart jeg har lyst til å vinne Femundløpet 2013. Veldig lyst. Det er jo det jeg trener for. Jeg takler greit å komme på andre og tredjeplass også, men ikke hvis jeg kan slippe, smiler Robert Sørlie.