Femundløpets ABC: Hvor fort løper en sledehund?

Skrevet av: Kjetil Svanemyr     Foto: Kjersti M. Godin Mjærum     Dato: 30.01.13 19:13

De mest vanlige hunderasene i moderne langdistanse sledehundsport er alaskahusky og siberian husky.

Alaskahuskyen er en blandingshund med gener fra flere raser, og er mest vanlig i de lengste løpene ettersom den har noe høyere fart enn siberian huskies. Begge variantene er hunder som er avlet fram for å kunne holde jevn og moderat høy fart over lange distanser, det vil si 100 kilometer eller mer. Det betyr at de har vesentlig lavere toppfart enn mer typiske sprintrasene, som for eksempel pointer og vorsteher. Langdistansehunder er imidlertid avlet ut fra flere andre krav enn bare hastighet: De skal ha god pels for å tåle langvarig kaldt og dårlig vintervær, de må ha solide poter, robust psyke, og ikke minst beholde matlysten på tross av stress og vedvarende hardt arbeid.

De raskeste langdistansehundene kan oppnå en topphastighet på over 30 kilometer i timen over korte avstander, men normal marsjfart for et godt hundespann ligger på rundt 15 kilometer i timen.

Når løpet er 600 kilometer langt vil en gjennomsnittlige fartsdifferanse på 1 kilometer i timen utgjøre en stor tidsforskjell totalt. Derfor er hundekjørerne som regel mer opptatt av å holde en jevn og god flyt i spannet framfor stadig å jage topphastigheter. Høy fart medfører større sjanser for skader, muskelstivhet og generell trøtthet, og derfor prøver de fleste å moderere farten i begynnelsen av løpet. På de første etappene er hundene gjerne "heite" og vil løpe så fort de kan – hundene har ingen forestilling om at de må spare på kreftene med tanke på at de skal løpe 600 kilometer. Dermed er det opp til hundekjøreren å "kjøre med hodet" i starten, og det vil som regel si å holde farten nede.

Så er spørsmålet når en skal ta sjansen på å "slippe opp", altså oppmuntre hundene til å øke farten. For et godt trent hundespann vil de første 200-300 kilometrene være nærmest for transportetapper å regne, der det er liten fartsforskjell mellom de beste. Å be hundene om mer fart for tidlig i løpet straffer seg gjerne mot slutten. Nøkkelen er å kjenne hundene godt; erfarne og kloke hundekjørere ser og tolker små signaler fra hundene slik at de unngår å kjøre hundene for hardt.